Nokså lei...

Som flere sikkert har merka, har det vært en del klaging fra min side i det siste. Har nemlig vært veldig lei alt maset vi blir satt under. Ofte er det musikaløvinger fra fire til seks eller sju. Og etter det gjerne to og tre timer med lekser. Får liksom ikke tid til noe annet. I tillegg har jeg bestemt meg for å skrive dagbok allikevel. Tenkte at bloggen skulle holde, men dagbok er mye enklere. Og det blir sikkert moro å gå tilbake og lese i framtida.
Jeg trur egentlig at det som er problemet her borte er mangelen på fridager. Jeg trenger virkelig høstferie nå... Kjenner jeg trenger et avbrekk i alt maset. Men i følge alle klassekameratene mine består oktober egentlig bare av rundt 7 hele dager mens resten er halvdager (slutter tolv) eller fridager på grunn av forskjellige jødiske helligdager. Uheldigvis så følger jødiske helligdager månen som betyr at alle disse dagene er i helgene i år... Men i alle fall slutter skolen i slutten av mai istedenfor slutten av juni!
Og jeg trur i bunn og grunn bare det er på grunn av skolen jeg har hatt det nokså tøft den siste måneden i forhold til hjemlengsel. Hadde aldri trudd at skole her borte skulle være så tøft, både med tanke på lekser og med tanke på mengden kunnskap som trykkes inn i skallen. Sammenligner for eksempel engelskboka er som har 2 700 sider med norskboka hjemme som har 500. Eller matteboka her som har 1200 sider med matteboka hjemme som har rundt 200. Syns bøkene her består av altfor mange detaljer som ikke er nødvendige.
På en annen side var gårsdagen den beste hittil i år. Vet ikke hvorfor, men for en gangs skyld hadde jeg ikke mengder med lekser å gjøre, så jeg kunne sitte i spisesalen med klassekamerater, og jeg syntes jeg ble litt bedre kjent med dem. Det var i alle fall hyggelig.
Og en siste ting som jeg syns er veldig merkelig, er at jeg hver uke bare venter på at helga skal komme så jeg kan møte de andre utvekslingsfolka i området. Har blitt veldig godt kjent med Ada fra Thailand, Shuang fra Kina og Sara fra Italia. Diego og Jorge bor lengre unna meg, og de drar om et par måneder. Så, ja, tilbake til helgene: alt jeg kjenner driver meg fram er disse helgene hvor jeg kan være sammen med andre som er i samme situasjon som meg. Og inntil nylig, har vi alle hatt problemer med privatskolene våre. Ada går på en skole hvor fem timers lekser ikke er uvanlig, og som er veldig kjent i Houston for det i tillegg til å være en av de beste skolene. Heldigvis for henne, har hun bare fem fag, og hun har fritimer til å gjøre lekser, og det fins andre utvekslingsfolk på skolen hennes, og de møtes alle tre sammen med en lærer en times tid hver dag! Skulle ønske vi hadde det! Ada har dessuten alt vært på leir og gjort mengder med ting sammen med klassekamerater. Shuang har like mye hjemlengsel som meg, men hun har i alle fall begynt å få faste venner. Hjelper ikke akkurat for min del at når jeg leser alle andre utvekslingsfolks blogger, ser jeg bare at de har det kjempeflott! Og det igjen får meg til å tenke videre til "Hva om jeg hadde takka nei til privatskole? Ville jeg også ha hatt det like bra som alle andre?".
Vel, jeg får vel gå. Stor spanskprøve på 100 sider i første time. Stor historieprøve på 60 sider i femte time. Savner slakk skole...